This painting was something extra I wanted to do for the cyclists using the velodrome, both for training and for competitions. It is a bit hidden and can be seen on the way up to the tracks.
The idea for it comes from something my partner told me about years ago, and I haven’t been able to forget it. He told me about early childhood when he saw crowds of little people, flocking around him everywhere he went. Every time he did something, they cheered and made him feel special. And this happened whenever he did everyday things, like tie his shoelaces, make his bed, brush his teeth, etc. It must have been amazing!
This is the feeling I wanted to give, the experience of being totally amazing every time you come in and use the velodrome.
//
Dette verket var et ekstra verk som jeg hadde lyst til å lage for syklistene som bruker velodromen, både til trening og konkurranse. Det ligger litt bortgjemt og kan ses på vei opp til banen.
Ideen kommer fra noe samboeren min fortalt om for flere år siden. Noe jeg ikke har klart å glemme. Han fortalte om tidlige barndomsminner, hvor han husket at han hadde en heiagjeng av små mennesker med seg overalt hvor han gikk. De ropte og heiet på han uansett hva han gjorde, og fikk han til å føle seg spesiell. De heiet på han når han gjorde helt vanlige ting som å knytte skolisser, re opp sengen sin, pusse tennene osv. Det må ha vært fantastisk!
Dette er følelsen jeg hadde lyst til å gi videre, opplevelsen av å være helt fantastisk hver gang du kommer inn og bruker velodromen.